Ettersom målet med hvitvasking er å få illegale midler konvertert til legale midler for den kriminelle som begikk primærlovbruddet (f.eks. penger som stammer fra menneskesmugling), foretrekker hvitvaskere vanligvis å flytte midler gjennom stabile finansielle systemer. Hvitvaskingsprosessen beskrives derfor ofte i tre faser – plassering, tildekking og integrering.
Selve oppdelingen i faser poengterer at hvitvasking er en prosess som ofte er utstrakt både i tid og rom. Med det unngår man å se på hvitvasking som en enkelt handling, ettersom det i mange tilfeller er en kombinasjon av langt flere.
- Plassering:
I første fase handler det om å få den ulovlige fortjenesten inn i det finansielle systemet. Metodene hvitvaskeren bruker kan eksempelvis være å dele et større beløp opp i mindre summer. Disse distribueres så ofte over i komplekse transaksjonsmønstre som gjør dem vanskelige å spore frem til de når sitt bestemmelsessted. En hvitvasker kan også kjøpe ulike verdibærere som bankremmiser eller postanvisninger, som samles inn og settes på en annen konto enn der de opprinnelig ble oppbevart. Kontanter har vært foretrukket av hvitvaskere i plasseringsfasen, men ettersom stadig mer av pengeflyttingen i samfunnet skjer digitalt, har hvitvaskere også flyttet mye av sin aktivitet over til disse transaksjonsformene. - Tildekking:
I fase to handler det om å konvertere og bevege den ulovlige fortjenesten, og hvitvaskeren gjør dette for å distansere midlene fra kilden. Da blir det vanskeligere å oppdage at verdiene stammer fra ulovlig utbytte, og hvem som egentlig er eier. Her kan midlene kanaliseres gjennom kjøp og salg av investeringsinstrumenter, eller overføres gjennom en serie kontoer i forskjellige banker over hele verden. Overføringene kan også legitimeres ved at de fremstår som betaling for varer og tjenester. Bruken av spredte kontoer for hvitvasking er spesielt utbredt i jurisdiksjoner som ikke samarbeider om etterforskning av hvitvasking. - Integrering:
I tredje fase flytter hvitvaskeren midlene slik at de kommer inn i den legitime økonomien. I denne fasen kan hvitvaskeren velge å investere midlene i blant annet eiendom, luksuriøse eiendeler eller forretningsforetak. Da kan de kriminelle bruke midlene til konsum, eller investere dem i nye, kriminelle handlinger.
Det må allikevel gjøres oppmerksom på at ikke alle hvitvaskingsoperasjoner går gjennom denne prosessen fra start til slutt, og i ordnet rekkefølge. Hvitvaskingen trenger ikke nødvendigvis foretas i rekkefølgen plassering til integrering. Og noen hvitvaskingsoperasjoner inneholder bare en eller to av fasene.
For eksempel er ikke integrering nødvendig når pengene skal reinvesteres i kriminell aktivitet. Andre operasjoner inneholder dessuten enda flere enn tre faser, fordi fasene kan bli gjentatt. Hele prosessen kan gjentas dersom pengene ikke ble rene nok etter første vask.
Foregår det hvitvasking i Norge?
Det er avdekket hvitvasking i Norge ved en rekke anledninger, og det er avsagt flere straffedommer. Hvitvasking av penger kan forekomme praktisk talt hvor som helst i verden og i alle deler av samfunnet. Det kan være i land eller sektorer der det er lav risiko for å bli oppdaget, på grunn av svake eller ineffektive anti-hvitvaskingsprogrammer. Eller i geografisk konsentrerte områder i henhold til fasen midlene har nådd.
I plasseringsfasen skjer vanligvis hvitvaskingen i landet der midlene kommer fra, mens i tildekkingsfasen velger hvitvaskeren gjerne et sted som har tilstrekkelig finansiell- eller forretningsinfrastruktur. Dette kan for eksempel være et offshore finanssenter, et stort regionalt forretningssenter eller et verdensbank-senter. Som nevnt tidligere, på dette stadiet kan da midlene transitteres via ulike bankkontoer på forskjellige steder, uten å etterlate spor etter kilden eller det endelige målet.
I siste fasen, integreringen, kan hvitvaskeren velge å investere midlene på andre steder enn der de først ble generert, f.eks. i Norge.
Modus operandi – hvordan foregår hvitvasking?
Det er mange komplekse historier om hvitvasking, men ikke alltid like lett å forstå hva som faktisk ansees som hvitvasking i lovens forstand. Midler fra straffbare handlinger kan være; penger fra bonden som ulovlig underbetaler polakkene som høster jordbær, en næringsdrivende som har unnlatt å oppgi inntekter for beskatning, utbyggeren som selger en eiendom for dobbel pris etter et år, fordi han har pusset den opp med svart arbeid, eller det anonyme selskapet fra et skatteparadis som skal kjøpe en næringseiendom med midler som stammer fra politisk korrupsjon i et utviklingsland.
I hvitvaskingsoperasjoner er det stort sett flere medvirkere, og handlingene som utføres innebærer ofte kontanter, verdier kreditert på konti, bruk av ulike former for verdipapirer eller kjøp av verdifulle gjenstander og eiendom.
Så “enkelt”, og likevel komplekst. Men hva er de mest aktuelle fremgangsmåtene for hvitvasking?
Dersom primærforbryteren ikke innehar de tekniske egenskapene til å hvitvaske eller ikke kan gjennomføre transaksjonene selv, på grunn av for høy oppdagelsesrisiko, må han få hjelp til å hvitvaske utbyttet. Derfor inkluderer hvitvaskingsoperasjoner ofte flere deltakere med forskjellige ansvarsområder. Roller er således en viktig analytisk komponent for å forstå hvitvaskernes handlinger.
Rapporteringspliktige virksomheter som kan misbrukes til hvitvasking er blant annet:
- Statsautoriserte og registrerte revisorer
- Autoriserte regnskapsførere
- Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand
- Eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives eiendomsmegling
- Tilbydere av virksomhetstjenester
- Finansinstitusjoner
- Verdipapirforetak
- Forvaltningsselskaper av verdipapirfond
- Forsikringsselskap
Det tilbys en rekke tjenester som kan utnyttes for å plassere, fordekke og/eller integrere utbytte fra kriminell virksomhet inn i legal økonomi. Tjenestene er delt inn i generelle kategorier uavhengig av virksomhetsart:
- Kjøp/salg – for eksempel aksjer, fond, bankremisser, reisesjekker, forsikring, kontanter, varer/tjenester.
- Innskudd/uttak – for eksempel via automat, giro, nattsafe, sjekk, betalingskort.
- Overføringer – for eksempel fra/til konti i utland/innland, pengeoverføring til/fra utland.
- Veksling – for eksempel av gamle sedler, NOK til/fra utenlandsk valuta.
- Lån/kreditt – for eksempel ved nedbetaling, nedbetaling utenfor termin, utbetaling.
- Annet – for eksempel bruk av garantier, kausjoner, bankboks, avbestilling/angrerett.
- Virtuelle valutaer og internettbaserte betalingstjenester