AML (anti-hvitvasking) er en samlebetegnelse for tiltak, lover, forskrifter og prosedyrer som skal forhindre kriminelle i å skjule opprinnelsen til utbytte fra illegale handlinger. Hensikten med hvitvasking er å få midlene fra kriminell virksomhet til å fremstå som legitime inntekter. Dette kan være utbytte fra korrupsjon, menneskehandel, svart arbeid, skattesvindel, ulovlig våpensalg eller tradisjonell kriminalitet som ran og tyveri.
Anti-hvitvaskingstiltak og regler skal særlig forhindre at banker, advokater, revisorer, verdipapirforetak og en rekke andre profesjonelle yrkesgrupper skal bli brukt til å skjule opprinnelsen til ulovlig utbytte gjennom transaksjoner. Anti-hvitvaskingsarbeid er prioritert av myndighetene for å forhindre kriminalitet. For legale næringsdrivende innebærer hvitvasking også en stor skjevhet i konkurransen. AML-tiltak og regelverk er derfor helt nødvendig for et velfungerende næringsliv, demokrati og en rettsstat.
Hvitvasking er en prosess der kriminelle skjuler eller tilslører opprinnelsen til penger som er utbytte fra straffbare handlinger, f.eks. gjennom en kompleks rekke bankoverføringer eller kommersielle transaksjoner. Til slutt i vaskeprosessen sitter den kriminelle igjen med “rene” penger, som dermed kan reinvestere i den legale økonomien uten å vekke mistanke. Dette gjør det bl.a. vanskelig for myndighetene å inndra utbytte fra straffbare handlinger.
Hvitvasking er en forutsetning for annen økonomisk kriminalitet. Forhindrer man hvitvasking forhindrer man også annen økonomisk kriminalitet. Hvitvaskingsloven pålegger derfor en rekke bransjer og yrker (“rapporteringspliktige”) å ha rutiner og tiltak for å motvirke at de blir brukt til hvitvasking. I hvitvaskingslovens § 4 er de yrker og bransjer som er omfattet av loven opplistet. Merk at dersom man utfører hvitvasking så vil man kunne straffes iht. straffelovens 337 m.v. Selve hvitvaskingsloven er kun en hjemmel som pålegger rapporteringspliktige å ha rutiner og tiltak, ikke straff for selve hvitvaskingshandlingen.
Hvitvaskingshandlinger utføres ofte for andre, men kan også utføres for egen vinning gjennom det som kalles selvvasking for å sikre utbytte av egne straffbare handlinger. Også selvvasking er straffbart.
Midler fra straffbare handlinger kan hvitvaskes på mange forskjellige måter, både enkle og mer komplekse. De mer komplekse måtene å gjøre dette på innebærer gjerne en prosess som ofte er utstrakt både i tid og rom. Eksempler på hvitvasking er varierte:
- Enkle metoder der utbyttet settes inn på konto til venner/ slektninger, og så blir tatt ut i kontanter, veksles og smugles videre til utlandet – ofte i flere omganger;
- Fortjenesten som bonden får, etter å ulovlig ha underbetalt utenlandsk arbeidskraft som høster jordbær, investeres i gårdsdriften;
- Kjøp av gjenstander som spesielt kostbare biler, klokker, elektronikk med kontanter, som senere selges;
- Overføringer som legitimeres ved at de fremstår som betaling for varer og tjenester, f.eks. ved hjelp av falske fakturaer;
- Det anonyme selskapet fra et skatteparadis som skal kjøpe en næringseiendom med midler som stammer fra politisk korrupsjon i et utviklingsland;
- Kostnader holdes utenom regnskapet for senere å tas ut av virksomheten som “lovlig” (hvitvasket) overskudd.
Innenfor enkelte virksomheter og bransjer ser man hvitvaskingsmetoder som er svært avanserte, og som ofte gjennomføres med bistand fra profesjonelle forvaltere. Midler kan f.eks. hvitvaskes gjennom kjøp og salg av investeringsinstrumenter, eiendom eller overføres gjennom en serie kontoer i forskjellige banker over hele verden. Bruken av spredte kontoer for hvitvasking er spesielt utbredt i jurisdiksjoner som ikke samarbeider om etterforskning av hvitvasking.
Med andre ord, du tar “skitne” penger og gjør dem “rene”. Hvitvaskingsprosessen beskrives ofte i tre faser; plassering, tildekking og integrering. I første fase handler det om å få pengene inn i legal næringsvirksomhet, f.eks. gjennom å dele større beløp opp i mindre summer som ikke så lett kan spores. I neste fase kan midlenes opprinnelse tildekkes ytterligere slik at direkte assosiasjon med de straffbare handlingene som ligger til grunn fjernes. I siste fase kan hvitvaskeren flytte midlene slik at de kommer inn i den legale økonomien, og kan disponeres fritt, til privat forbruk, luksuriøse eiendeler, eiendomsinvestering eller investering i lovlig virksomhet. Skillene mellom de tre fasene er ikke skarpe og overlapper ofte.